mandag 27. februar 2017

Livet er kort

Hva er ekte glede?
Livet er så kort
Vi må leve mens vi lever

Livet er som en karusell
det går veldig fort

Menneskene du elsker drar uten å si farvel
slik er livet, brått og brutalt

Vi må leve mens vi lever
Ta godt vare på gode venner
De vi er glade i kan reise uten å ta farvel

Hva er så ekte glede?
Dine venner kan ikke vite det, de kan ikke lese dine tanker
Du vet det, men kan ikke fortelle det

Livet er alt for kort
Gled deg sammen med de som betyr mest for deg i ditt liv
Prøv å dele dine tanker med dem
De er glad i deg, og vil forstå

Vi må leve mens vi lever, det nytter ikke å gjøre det etterpå
Livet er kort, lev mens du lever mine venner
Gjør det nå! ♥ ♥

Jeg ønsker

Jeg skulle ønske jeg kunne si det ordet.
Som ville forandre alt.
Bedre dager.
Vakre tanker.
Kanskje en dag, kanskje i morgen.
Jeg skulle ønske jeg kunne gjennomføre mine planer.
Og være mer sikker.
Ingen hypokonder.
Aldri usikker.
En dag vil jeg kanskje, håpefullt snart.
Jeg skulle ønske jeg kunne si det ordet.
En gang jeg visste hvordan jeg skulle si det.
Tidene har forandret seg, jeg har endret meg.
Jeg skulle ønske jeg kunne gjennomføre mine planer
på en bedre måte, få et bedre liv.
Men jeg visste aldri hvordan jeg kunne gjøre det.
Jeg visste veien til å si og gjøre ting,
men jeg visste ikke det grunnleggende av alt .... å leve ....

Vennskap

Ekte vennskap er kanskje en mangelvare i dagens samfunn. 
Det gjelder mellom kamerater og mellom folkeslag. 
Toleranse går ut på to ting; at du forstår andre, 
og spesielt de som er annerledes enn deg, 
og at du godtar deres rett til å være annerledes. 
Vennskapet krever at du aktivt stiller opp og gjør hva du kan 
for å hjelpe og støtte dine venner.❤

torsdag 2. februar 2017

Når varsellampene blinker

Mine varsellamper har blinket, men eg har kanskje ikkje eller villet forstå. Men nå er det i ferd med å gå opp for meg at det er kroppen min som roper på meg og sier at eg har dratt det forlangt, eg må ha hvile ei stund for ellers går det riktig så galt avsted. 

Eg har arbeidet møkje og aldri sagt nei til noen, men eg har glemt eller ikkje følt på at eg kanskje skulle ha prioritert meg sjøl også, derfor så er eg der eg er nå.. etter 17- 18 relativt krevende år som heltid tillitsvalgt. 

Har på mange områder vært litt "alene adle desse årene". Har også fått føle veldig på å sitte imellom barken og veden. 

Har etter eg ble sykemeldt slitt med søvnvansker, leddsmerter, uro, utmattelse og hvor tårene til tider bare renner helt ukontrollert. 

Eg er i ferd med å innse at det må en "time-out" til for bli bra. Men sliter med ekstremt dårlig samvittighet overfor min arbeidsgiver og kollegaer når eg nå går hima sykmeldt, noe eg så å si ikkje har vært i mine over 35 årige yrkesaktive liv. Som tillitsvalgt har eg opplevd møkje tøft på arbeidsplassen, spesielt siden 2009 har det vært vanskelige omstillingsprosesser og disse har krevd veldig mye og gjort noe med deg som medmenneske. 

Nå føler eg meg sjøl på utrygg grunn og på hvordan arbeidsgiver og mine kollegaer vil reagere på at eg er blitt syk. Det er ikkje til å unngå at eg streifer innom tanken om eg har ein jobb å gå til etterpå. Innerst inne vet eg at eg ikke bør bekymre meg, men.. min erfaring, frykt sier noe annet. 

Skal eg komme videre så vet eg at alle negative tanker må bortdrives og positive tanker må være driveren i min hverdag. Eg har vurdert å gå i terapi for det går veldig opp og ned med meg og det har det gjort siden eg blei sjuk.
Eg vil jo ut av den vonde sirkelen, eg elsker jo yrket mitt å eg vil så gjerne jobbe, ..men...eg må jo tenke litt på meg sjøl også, eg må sette helsen først. 


Ikkje alle arbeidsgivere aksepterer ansatte som ikkje klarer å gi alt, fordi i hverdagens kav og mas, så er det tonn og nye rekorder som teller for å være best opp i mot våre konkurrenter. Ikkje lett dette her men godt å kunne få skrive ned ord og tanker på hvordan eg føler meg akkurat nå...